Hvorfor har du valgt å engasjere deg i NAL?
– Jeg har trua på NAL, jeg mener det er viktig å ha en samlende organisasjon, – særlig nå. Jeg har vært medlem helt siden jeg var ferdig utdannet, og har vært medlem av styret i NAF – og i landsstyret da Gudmund Stokke var president. Jeg bor jo i en liten kommune i nord, og da blir det ekstra viktig å ha et fagmiljø. Og det er viktig at det i Arkitektforbundet også er en stemme fra de små byene og stedene.

Dialekten din avslører at du ikke er nordfra, hvor lenge har du bodd der?
– Jeg har vært i Sortland i 19 år og i Nord-Norge i 30 år, og hele veien har jeg jobbet med utviklingsprosjekt. På de fleste småsteder så bygges det ganske lite, men det som bygges har veldig stor påvirkning på lokalsamfunnet. Hvor man plasserer kulturhuset eller skolen er så avgjørende, for det bygges så sjelden. På et lite sted kan man ikke bare snakke arkitekter seg imellom, man må samarbeide og spre kunnskap om at arkitektur også dreier seg om folkehelse og byutvikling.

Hvilke saker er det som spesielt opptar deg?
– Stedsutviklingen og den synergieffekten vi kan få ut av god kvalitet. Vi må være smarte. Nå når vi har fått en nasjonal arkitekturstrategi som også skal gi mer lokalt ansvar, så er det viktig at alle ser verdien arkitektur har for samfunnsutviklingen. Dette er det arkitektens oppgave å formidle. Vi kan bidra med å snakke mer folkelig, for vi er alle bidragsytere til å skape omgivelsene våre. Helse, entreprenører, politikere – får vi formidlet viktigheten av arkitektur og dens samfunnsrolle, så er det mange som kan bidra. I den lille kommunen her så jobber jeg veldig tverrfaglig, og jeg ser hvordan vi som arkitekter har en evne til å se helheten på en annen måte og tenke løsningsorientert. Jeg tror det er viktig at vi som arkitekter har sentrale roller i kommunene, men dessverre er virkeligheten at mange kommuner ikke har arkitekter ansatt i det hele tatt. Dette har Arkitektforbundet arbeidet med i mange år, også da jeg satt i styret sist.

– Litt av utfordringen slik jeg ser det, er at kommunene ikke skjønner hva vi som arkitekter kan bidra med. Derfor har de mange steder endt opp med å ha flest jurister på byggesak. Men de har jo ofte ikke kompetanse til å se kvaliteter og de gode helhetlige løsningene. Som arkitekter kan vi få en annen dialog med utbyggere og arkitekter enn det juristene får, det er helt åpenbart.

Hva liker du best med arkitektyrket (og kanskje også minst)?
– Jeg er veldig glad i jobben min, den er variert og spennende – med stadig nye utfordringer og masse læring. Og så liker jeg veldig godt å samarbeide. Jeg blir brukt til mange ting, deltar i brede diskusjoner og arbeider tverrfaglig og opp mot politikere. Jeg jobber i stor grad med stedsutviklingsprosjekter, med strategi- og arealplaner og med rammer for større kommunale byggeprosjekt.  Det er lange prosesser.  Jeg liker å få ting til å skje. Å få noen pensjonerte snekkere til å lage trebenker eller pop-up-arrangementer. Det er vel noe med å se det konkrete når man vanligvis jobber med prosjekter som strekker seg over så mange år. Samtidig er det jo også en evig kamp. Med utbyggere som ønsker å bygge høyt og stort og ikke bruke penger på kvalitet. Som kommunearkitekt «kjemper» man på fellesskapets vegne. Det er en mulighet til å gjøre en forskjell, men det er også utfordrende. For på et lite sted kan det være bestekompisen til mannen din som kommer på det møtet, og så skal dere kanskje møtes etterpå. Det er utfordrende i et lite lokalsamfunn.

Hva gjør du når du ikke jobber?
– Jeg trives ganske godt utenfor kontoret, og det er en grunn til at jeg er her i Vesterålen. Jeg går på ski, på toppturer, jeg padler, dyrker i hagen. Hagearbeid kan være god avkobling i den jobben her. Og så er jeg glad i å snekre. Jeg er ikke en som sliter ut sofaen. Man får tid til mye når man bor på et lite sted. Det er fem minutter til jobben og to minutter til byen.