–  Hvorfor har du valgt å engasjere deg i NAL?
–  NAL er det organet vi arkitekter har som skal fremme god arkitektur og arkitekters felles interesser. Ved å engasjere seg i NAL har man mulighet til å påvirke, bidra med innspill og ikke minst formidle tilbake til NAL hvordan arkitektfaget vårt fungerer i praksis. Det er gjerne ulike utfordringer vi blir møtt med, avhengig av kommunen man forholder seg til og prosjekter man arbeider med. Mitt inntrykk er at NAL mer enn gjerne tar imot tilbakemeldinger på ‘hvordan ståa er’, og er avhengige av vår faglige tilbakemelding for å kunne fremstå som et representativt organ for bransjen. Utfordringen er ofte mangel på tid og kapasitet fra oss arkitekter. Det er vesentlig for oss at NAL har et engasjement på våre vegne og legger turen innom lokalforeningene i viktige saker som pågår.

–  Hva får du faglig ut av å ha vervet som medlem i Pris- og stipendkomiteen?
–  Pris- og stipendkomiteen består av 3-5 arkitekter fra NAL, og sittende komité representerer ulike deler av landet. Vi som sitter i komiteen, har en god dynamikk og jobber godt sammen. Siden medlemmene er representert fra ulike deler av Norge, får man et godt innblikk i hverdagsutfordringene de ulike medlemmene har. Komiteen arbeider med å bistå sekretariatet med faglige vurderinger knyttet til retningslinjer og priser. Arbeidet består blant annet av å vurdere opptak av NAL-medlemmer som søker på spesielle vilkår, altså utdannelser innen faget som ikke allerede er forhåndsgodkjente. Vi innstiller søkere til legater NAL forvalter og oppnevner kandidater til priser og juryverv der NAL er involvert. Komiteens største arbeidsoppgave har inntil nylig vært å innstille søkere til alle aktuelle stipend som arkitekter kan søke innen Statens kunstnerstipend (SHKS). Dette har vært et særlig spennende arbeide, der vi som arkitekter får et godt innblikk i den bredden faget vårt faktisk representerer. De fleste søkere arbeider med ulike prosjekt som ikke nødvendigvis er inntektsbringende, men som nettopp viser den utviklingen faget trenger. I sommer ble det avklart at Kulturdirektoratet selv skal ta hånd om søknadene fra arkitekter og interiørarkitekter. Våre fag blir fra nå av underlagt kategorien ‘Andre kunstnergrupper’ og vurderes heretter av en komite med svært ulik fagbakgrunn, med kun en representant fra arkitektfaget.  Dette er fryktelig trist, med tanke på nødvendigheten av en fagfellevurdering for å kunne evaluere arkitektonisk kvalitet og relevans.

–  Hva jobber du med som arkitekt?
–  Jeg er medeier i Børve Borchsenius arkitekter. I hovedtrekk har jeg arbeidet med større komplekse bygg. Flere av dem har vært resultater av konkurranser arrangert av NAL, og har vært virkelig flotte prosjekter å jobbe med. Både kulturbygg og museumsbygg er oppgaver som henger høyt for oss arkitekter. De siste sju årene har jeg vært prosjektleder for et større sykehjemsbygg i Skien sentrum. Sykehjem er typisk institusjonsbygging, hvor man må legge ekstra vekt på å kvaliteter som fremmer tilhørighet, trygghet og trivsel. Prosjektet hadde en stor ramme for kunst, i etterkant føles selv sykehjemmet som et lite kulturbygg – noe jeg tror både beboere, besøkende og ansatte setter stor pris på.

–  Har du noen interesser du brenner for?
–  Ja! For tiden er jeg inne i en periode hvor jeg har hengt meg opp i ‘klyngetunet’. Det er noe med fellesskap, delekultur og naboskap som er helt essensielt. Det tror jeg ligger i oss urmennesker, og har delvis har forsvunnet i kjølvannet av vår tids urbanisering og higen etter vekst. Jeg merker at jeg forsøker meg på denne klyngetun-fornemmelsen og nærmest måler trivsel ut ifra dette. Vi er inne i en tidsalder der gjenbruk, reparering, småsnekring, matauk og ulike håndverkstradisjoner blir verdsatt mer enn noensinne. Heldigvis. Jeg har hevet meg på bølgen her, og forsøker meg på små svennestykker i snekkerfaget her på hjemmebane. Jeg har overtatt en del verktøy fra min far, og har både splittsag, kappsag og båndsag stående i garasjen. Siste prosjekt var et bomkjøp fra FINN, der jeg endte opp med en gammel trestol hvor bena var saget av. Det ble for omstendelig å returnere den. Noen ganger blir man såpass irritert, at man får et ekstra gir for å løse saken. Det ble en brysom prosess med langt flere utfordringer enn jeg hadde tenkt meg, men i dag har stolen nye ben, står i vater og fungerer helt fint.